Vertsfamilie

For en heftig dag. Og for en ubrukelig dag, egentlig. Jeg hadde skole fra 9.10 til 12.50, men ble på skolen helt til 4 fordi jeg ventet på en annen utvekslingsstudent som skulle bli med meg på pianokonsert. Hun dro hjem til seg, men jeg ventet på skolen litt til og skulle gå til henne etter jeg hadde snakket ferdig med en venninne. Jeg kom altså til huset til "den andre utvekslingsstudenten" en stund etter henne, men hva jeg så da jeg kom dit fikk meg til å ville snu. Hun satt nemlig i samtale med begge vertsforeldrene og det så ikke veldig snilt ut. Mer som om de kjeftet på henne og hun så veldig lei seg ut. Jeg vinket inn til et annet rom hvor vertssøsteren satt alene, og hun kom ut og fortalte meg at det mest sannsynlig ikke kom til å vare lenger i denne vertsfamilien. Jeg hadde jo hørt noe om at hun ikke trivdes der så godt, men trodde ikke det kom til å bli snakk om noe bytting, så sent på året. Men hun fortalte altså grunnen og at de som familie ikke var særlig fornøyd meg hvordan det hadde gått.

Nå skal det sies at grunnen var helt forferdelig ubrukelig, og at det var 1000x mer vertsfamilien sin skyld at dette skjedde enn utvekslingsstudenten. Hva denne familien har gjort mot henne, og at de etterpå også kaster henne ut, synes jeg er helt på trynet! Hvorfor velger slike folk å bli vertsfamilie?? Jeg vet ikke om det er lurt at jeg forteller hva som har skjedd, men iallefall skal det sies at utvekslingsstudenten absolutt ikke har gjort noe galt!

Det er slike dager som denne som får meg til å tenke over hvor utrolig heldig jeg har vært med min vertsfamilie! Sjansen for få bo under samme tak som 4 slike gode, varme, kjærlige og morsomme personer, den er jammen liten, ser jeg når jeg ser andre sine vertsfamilier! Av og til ønsker jeg at jeg kunne vist dem det bedre, og jeg føler meg så slem eller så utakknemmlig for at jeg ikke takker oftere for at de har meg i hus. Det er ikke bare bare å ha en helt fremmed person i huset sitt for et helt år og makan til jobb som min vertsfamilie har gjort for at jeg skal få ha det bra her! Man bor tross alt i samme hus, deler det samme badet, kjøkkenet, den samme stua og hagen. Men ikke bare det, man må også dele følelsene sine, man må alltid være ærlig og man må hjelpe hverandre med hva det måtte være. Jeg skulle egentlig ønske vertsfamilien min kunne forstå det jeg skriver her, men jeg har fortalt dem det i kveld, også. De er den beste vertsfamilien jeg kunne ønsket meg! Jeg er så utrolig takknemlig for at de har meg her enda, haha, og for at de er som de er. Og ikke sinnssyke mennesker som ødelegger det som skulle vært det fantastiske året i utlandet! :)

Fine, fine folka!

Takk, kjære søte snille vertsfamilien min!