Norge og Paris og Drachten og HJEMME

DA er jeg tilbake etter en liten uke i Norge og fire dager Paris (+ en helg etterpå, men jeg har vært for sliten til å gjøre noe som helst).

Det var med stor spenning og mye glede jeg landet på flyplassen i Molde etter en lang dag med reising. Jeg gråt av glede da jeg møtte igjen to av mine aller beste, og det ble enda bedre da jeg kom inn inngangsdøra hjemme og fikk gitt pappa en stor og lang klem. Det rare med å ha vært borte så lenge er følelsen av å komme hjem. Men det var jo bare for et par dager, så jeg var med en gang innstilt på å ikke vende meg for mye til det. Iallefall tok det to dager før det virkelig gikk opp for meg hvor jeg var.

Etter en flott konfirmasjon til Fimke, gikk turen videre til Paris på klassetur. Også den dagen var reisa lang, men GUD så verdt det! Da jeg gikk ut av toget på Gare Du Nord, etter en 3 timer lang togtur fra Schiphol, var det som om jeg virkelig var kommet hjem. Tenk, etter nesten en uke i huset som faktisk er hjemmet mitt, føltes det nesten bedre å komme til byen jeg bare har vært i en gang tidligere, da jeg ikke engang var interessert i den. Men jeg kjente det med en gang jeg gikk ut av toget. Lukta, lydene, folkene. Det var Frankrike, hvor jeg har vært de siste 9 somrene i livet mitt. Og å komme tilbake dit etter en uke i snøen oppe i Nordbyen var godt, ja. Korte bukser og skjørt hele uka, og ikke så mye som tanken på å ta på seg jakke. Vi levde det gode franske livet hele de fire dagene!

Nå er jeg som sagt hjemme igjen i Drachten, ja dette er det tredje stedet i dette blogginnlegget jeg kaller hjem. Men jeg har tenkt litt på det. Det er nemlig sånn at jeg enda ikke er sikker på hvor hjem er. Og det er jo ganske ille å si det, for det kan jo hende folk blir fornærmet. For eksemel mamma og pappa. Men nå er det nå en gang slik, at jeg enda ikke har funnet noe jeg med 100% trygghet kan kalle "hjemme". For etter et år et sted langt fra hvor jeg har vokst opp har jeg selvfølgelig forandret meg. Den som har trodd noe annet kan ikke være riktig klok. Selvfølgelig forandrer en seg etter å være borte fra den man kjenner best så lenge. Mennesker forandrer seg jo uansett, det er jo sikkert, men så mye jeg har forandret meg dette skoleåret, tror jeg aldri jeg vil forandre meg på et år noen gang igjen. Og jeg er ikke engang sikker på om "forandring" er ordet, men kanskje "utvikling". For jeg har utviklet meg et steg nærmere å bli voksen, og jeg har måttet ta nye og flere valg.

må jo elske Paris...! 

Det neste store valget jeg har foran meg er å finne ut hva som skal bli mitt neste "hjem". Neste år skal mitt siste år på Molde Videregående Skole avsluttes, og jeg blir "fri". Ikke det at jeg ikke allerede er fri, men med denne "fri" mener jeg fra skole og hjem. Jeg er 18 år, og jeg må klare meg selv da. Og nå kommer det, skjønner dere. Det jeg nevnte oppe her som må fortelles, men som kanskje kan gjøre noen fornærmet.  (Men det er absolutt ikke meningen.) Det har seg nemlig slik at den lille uka i Molde gjorde meg mer sikker på noe. Noe jeg har vært litt usikker på til nå. Nesten sikker, men ikke helt. Men uka i Molde gjorde altså at jeg bestemte meg. Jeg er ikke lenger like norsk som jeg var. Jeg føler meg ikke lenger hjemme i Molde. Og var det noe jeg gruet meg skikkelig til da jeg var hjemme forrige uke, var det å måtte flytte tilbake igjen. Jeg klarte faktisk ikke tanken på å måtte flytte tilbake igjen til Molde for neste skoleår. Jeg er blitt en skikkelig nederlender, og å måtte forlate Nederland kommer til å gjøre skikkelig vondt. Men jeg kommer tilbake, dere må ikke bekymre dere. Det som er meddelingen her, er at jeg bare blir et år til, og det er maksimum! Jeg har nå bestemt meg for å flytte tilbake til Nederland etter neste skoleår. Jeg håper ingen tar noe av det jeg skriver personlig, som at jeg gruer meg til å flytte tilbake til Molde. Dette har ingenting med personer som venner og familie å gjøre, for er det noe som er sikkert, er det at jeg kommer til å savne dere enda en gang! Men dette handler (som det som regel gjør) om meg. Og jeg er ikke en som klarer å bli på et sted. Jeg må flytte på meg, jeg må ut. Og mest av alt må jeg ut fra Molde og egentlig også Norge. Og det er jo ikke slik at Nederland er på andre siden av kloden eller noe, jeg kommer alltid tilbake til Norge, og alle som ønsker er velkomne til å besøke meg!

Så får vi bare håpe jeg finner ut hva jeg vil studere og hvor jeg vil flytte hen. Men det ordner seg vel!

Det er jo ikke slik at dette blogginnlegget fastsetter noe som helst. Akkurat som dette skoleåret kan neste skoleår også forandre meg mye (selv om jeg tviler), og det kan jo hende jeg finner ut at "Norge er best, ingen protest!" likevel. Men akkurat sånn jeg føler det nå, ser dere i avsnittene over her. Og, som jeg alltid tenker etter å ha skrevet tekster som denne, det måtte ut!